Søndag 8. februar 2014 ble det publisert en artikkel i Aftenpostens Økonomi & Karriere-bilag med tittelen "Jobber gratis for å få jobb". Artikkelen tar opp hvorvidt studenter bør tilby sin gratis arbeidskraft, mot erfaring og praksis, og om det er en samfunnstrend at dette nå utnyttes av bedrifter i stadig større skala. Saken var mest lest på Aftenposten.no gjennom hele søndagen, og basert respons fra fra kommentarfelt og delingstekster i sosiale medier, samt fra inntrykk venner og familie hadde etter å ha lest, ønsker jeg å utdype vår rolle og våre meninger i denne saken.
Hvorfor stilte VU opp som eksempel i en slik sak?
Journalist Ingvill Bryn Rambøl henvendte seg til studenter for å få eksempler til saken sin, og vår trainee Linn, tok kontakt og fortalte sin historie. Deretter ble vi i Valen-Utvik koblet på, med spørsmål om vi ville stille opp til intervju sammen med Linn, og fortelle om vårt samarbeid. Jeg er opptatt av åpenhet, av å dele av våre erfaringer både på godt og vondt, og jeg takker gjerne ja til slike intervjuer så lenge jeg opplever å ha noe meningsfylt å dele.
Journalisten nevnte at det var vanskelig å få folk til å stille opp som case til denne saken, og det fungerte naturligvis som en varsellampe for meg. Etter en kort prat med journalisten på telefon, fikk jeg likevel forståelsen av at artikkelen skulle bli en godt balansert artikkel om temaet, med mål om å få til god dialog rundt problematikken og mulighetene gratis praktikantjobbing innebærer, og jeg følte meg sikker på at saken skulle bli godt belyst fra flere sider. Jeg valgte derfor å stille opp i denne saken. Det angrer jeg fortsatt ikke på.
Aftenpostens fremstilling av vår historie
Både under intervjuet og i etterkant, da jeg fikk mine sitater til gjennomlesning, opplevde jeg at journalisten fra Aftenposten hadde alle intensjoner om å lage en god sak som reflekterte alle sider av problematikken, og at hun virket å ha et genuint ønske om å fremstille oss og vårt case på en riktigst mulig måte.
Vi fikk god anledning til å justere sitatene slik at vi kunne stå inne for dem, både jeg og vår trainee Linn. Jeg synes også at artikkelen endte opp å bli omtrent så god som jeg håpet at den skulle bli (dog med noen mindre utfordringer). Det ble likevel problematisk for meg da saken kom på trykk og ble publisert digitalt.
Riktig innhold, feil fremstilling
Hele artikkelen belyser flere sider av tematikken, og det brukes mange ulike kilder og referansepersoner i saken - Linn og jeg er kun to av dem. Vi er derimot de eneste som er avbildet i saken, med flere bilder, og hovedbildet av smilende fornøyde Astrid og Linn, kombinert med tittelen på saken: "Jobber gratis for å få jobb", opplever vi å bli veldig feil i forhold til hva vi står for.
Vi mener ikke at alle studenter for enhver pris skal kaste seg over praksisplasser eller at bedrifter skal ha studenter i praksisplass etter praksisplass, over lang tid, uten mål eller bevisst ansvar om opplæring og utvikling av studentene. Andre uttaler seg i denne saken om nettopp utfordringene ved at bedrifter benytter seg av gratis arbeidskraft, både med 'utnyttelse' og 'slaveri' som vinklinger i saken, og vi opplevde at vi, med bilde og tittel, ble illustrasjonen på dette synet. At vi med våre fornøyde smil ønsket å formidle at vi synes denne type virksomhet er helt uproblematisk og at vi ville legitimere den. Det vil vi ikke.
Aftenposten delte også artikkelen på sin facebookside, med teksten "Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting?" - noe jeg mener satt standarden for dialogen om saken i kommentarfeltet. Med en sånn setning mener jeg man legger opp til at dette handler om utnytting, og basert på kommentarene som er lagt inn der, ser vi at dette i all hovedsak er tilfellet.
Kommentarfeltet viser også at mange ikke leste saken før de uttalte seg, og at de kommenterte og delte saken videre basert på en forutinntatt antakelse om hva saken handler om. Men, det er en kjent sak at nesten ingen leser alt lenger, så dette mener jeg et stort medium som Aftenposten bør være bevisste på.
Det nytter å si ifra
Så - hva kan man gjøre, når Aftenposten har gått i trykken og blitt levert til frokostbordene i de tusen hjem? Når artikkelen er publisert digitalt og allerede har fått vinger og god spredning i sosiale medier? Jeg valgte å ta kontakt med Aftenposten. Ikke fordi jeg trodde jeg kunne gjøre noe med selve artikkelen eller spredningen, men for i det minste å gi dem tilbakemelding på mitt syn.
Fortelle dem at jeg opplevde å stå som eksempel på noe jeg ikke kan stå inne for, at jeg ikke synes det kommer tydelig nok frem i saken at Linn nå er en svært fornøyd betalt trainee hos oss og at jeg ikke syntes delingsteksten på facebook oppfordret til en god og saklig debatt om et viktig tema. Og jeg er virkelig glad for å kunne si; det nytter å si ifra!
Jeg opplevde at de ansvarlige i redaksjonen til Aftenposten var opptatt av å høre på mine tilbakemeldinger, og at de hadde alle intensjoner om at saken skulle fremstilles på mest mulig reell måte. Vi forstår alle at mediene er opptatt av å få engasjement, og at de, ved å sette ting på spissen, kan få flere klikk, mer engasjement og større leseskare.
Jeg opplevde likevel ikke at Aftenposten hadde dette som sitt primære mål, men at de absolutt var åpne for å gjøre endringer om de var enige i min fremstilling og at det var begått feil. Ikke fordi mine tær var tråkket på, men fordi de ønsket at saken skulle fremstilles på riktigst mulig måte. Det satt jeg stor pris på.
Enkle endringer ble gjort, med stor effekt
På facebooksiden deres ble følgeteksten til artikkelen redigert, og inneholder nå følgende tekst; "Er gratis praksisjobbing en vinn-vinn situasjon eller utnytting? For Linn Hoff Holstad ble det veien til lønnet jobb." Kun en setning ekstra, men med den mener jeg det er en betraktlig bedre og mer nyansert tekst, og samtidig et riktigere bilde av innholdet i artikkelen som gir et bedre grunnlag for en god debatt.
De la også til ordet 'flere' i tittelen på artikkelen, slik at den nå heter; "Flere jobber gratis for å få jobb". Med det lille ordet ekstra i tittelen, opplever jeg at det blir en mye bedre og riktigere fremstilling av saken, og den sier nå på en mye bedre måte, at saken handler om flere enn det bildet av oss representerer. De endringene Aftenposten gjorde har nok liten effekt for inntrykket folk allerede har fått, men det er likevel en viktig endring for meg. Nå føler jeg at jeg bedre kan stå for artikkelen og hvordan vi fremstår.
VU utnytter ikke lærevillige studenter
Jeg har nå drevet mitt firma i 5 1/2 år, og i løpet av disse årene har jeg fått flere henvendelser fra studenter eller nyutdannede som ønsker å ha praksisplass hos oss. Alle har tilbudt sine tjenester til oss gratis. Vi har aldri gått ut og søkt etter studenter eller andre ansettelser til vårt selskap. Vi har heller aldri tidligere takket ja til slike tilbud fra studenter, av ulike årsaker, men i hovedsak har det for oss handlet om at vi ikke har opplevd at vi har hatt tid og kapasitet nok til å håndtere opplærings- og utviklingsrollen som vi mener en slik praktikantstilling krever.
Vi har full forståelse for at studentene føler behov for å få praktisk erfaring fra bedrifter de ser som relevante for sin videre karriere, og at dette er særlig viktig for studentene med en svært teoritung utdannelse. Vi ser det helt klart som et kompliment at vi får disse henvendelsene, og har alltid hatt behov for å håndtere dette på en ordentlig måte. Det hviler et stor ansvar på bedrifter som benytter seg av praktikanter, og det ansvaret har vi ikke hatt muligheten til å ta. Inntil mai 2014.
I mai tok Linn Hoff Holstad kontakt med oss, og ønsket et møte for å diskutere en potensiell praksisplass hos oss. Linn forklarte meg at hun var i ferd med å avslutte studiet "Kultur og Kommunikasjon" på Universitetet i Oslo, og at til tross for at det var en god og lærerik utdanning, var den svært lite praktisk. De hadde ikke samarbeid med næringslivet underveis i studiene, som eksempelvis BI har. Hun hadde søkt på noen praksisplasser allerede, men fått tilbakemelding om at de kun ansatte kandidater som i realiteten var overkvalifiserte som praktikanter.
Praksisplassene ble besatt av folk med flere års journalistisk bakgrun og med internasjonal erfaring. Linn skiftet da strategi og tok heller kontakt med et firma som hun så holdt til på samme halvøy som hun selv bor - og som hun hadde lest om i media. Altså oss i Valen-Utvik. Hun tilbød seg å jobbe gratis for oss, mot å få den praktiske erfaringen og opplæringen hun følte hun sårt trengte.
En praksisplass på den nydannetes premisser
Linn hadde ikke ønske eller mulighet til å jobbe full tid på dette tidspunktet, da hun fortsatt var i mammapermisjon med sin sønn, og hun ønsket en mild innkjøring av sønnen i barnehagen. Hun ønsket derfor å tilby oss i Valen-Utvik noen få timer hver måned, i en kort periode, for å lære så mye som mulig og for å se om den type jobb vi hadde, var noe for henne. Vi fant fort tonen med Linn, vi så at hun hadde stort potensiale og at vi hadde mye vi kunne lære henne. Vi ble derfor enig om at hun kunne jobbe noen timer i måneden for oss, når hun selv ønsket det, med ting hun selv ønsket å jobbe med og på helt sine egne premisser.
I Aftenposten står det at Linn jobbet som gratis praktikant for oss fra mai til november, men det var altså noen få timer per måned, fra mai og til oktober, med to måneder sommerferie med null jobbing for Linn inkludert i den perioden. Hennes praksisperiode var altså mer reelt noen få timer hver måned, i fire måneder. Da høsten kom, og vi så at dette fungerte bra for begge parter, ønsket vi å tilby henne en betalt traineestilling. Hun har nå hatt betalt oppdrag hos oss fra november 2014.
Er praktikanter gratis arbeidskraft for bedrifter?
Å ha en praktikant kan være en bedrifts måte å få gratis arbeidskraft, gjentakende og over lengre perioder, men slik bør det ikke være. Om man skal ha en praktikant i sitt firma, mener jeg det fordrer at man er sitt opplæring- og utviklingsansvar bevisst. En praktikantordning skal være som en forlengelse av utdanningen, hvor bedriften lærer opp praktikanten på best mulig måte. Gi studenten / den nyutdannede en mulighet til å komme inn i arbeidsmarkedet, få et nettverk, få jobbe med oppgaver som vanligvis ikke vil være mulig uten praktisk erfaring - og denne opplærings- og utviklingsrollen innebeærer naturligvis en kostnad for firmaet.
Vi i Valen-Utvik setter av tid til opplæring av praktikanten, vi må gjøre endel arbeid dobbelt og saktere enn vi normalt ville gjort det, fordi det er noen som skal lære av det vi gjør underveis. Dette er en investering vi gjør i praktikanten vår.
For oss i Valen-Utvik er det et mål at Linn skal lære så mye som mulig, og at hun kan ta på seg egne prosjekter og kunder uten nødvendigvis at det skal være via oss - og vi er på god vei mot dette. Linn er faktisk straks i gang med sin første, egne kunde, som hun fakturerer direkte selv. Vi fakturerer heller ikke våre kunder for Linns timer, da jobben hun gjør naturlig nok må kvalitetssjekkes, redigeres og gjennomgås av en av oss andre.
Vi legger all vår ære og troverdighet i arbeidet vi gjør for våre kunder, og vi kunne ikke satt en praktikant til å gjøre jobben vår, med fullt ansvar for leveransen. Vårt mål er at Linn skal få prøve seg på alle elementene ved vår jobb, slik at hun er godt rustet når hun senere vil finne ut hva hun vil jobbe med på full tid, men det er vi i Valen-Utvik som står ansvarlig for alle våre leveranser til våre kunder. Linn er kun med som bonus, og ikke noe vi fakturerer for.
Stolt av å være anderledes!
Jeg opplever å kunne stå inne for vårt samarbeid med Linn, og føler meg sikker på at Linn får med seg verdifull bagasje ved å jobbe sammen med oss. At hun får jobbe med oppgaver hun ikke ville fått gjort i andre stillinger, at hun utvikler seg raskere og får en større base av erfaringer som hun nyter godt av videre i sin kommunikasjonskarriere. Om jeg ikke var sikker på det, ville jeg ikke vært stolt av å ha henne som først praktikant og nå som betalt trainee - og det er jeg virkelig.
Jeg mener at nye tider i samfunnet, tvinger frem nye måter å tenke på. Som et lite gründerfirma trenger vi å tenke nytt og annerledes, for å kunne levere våre tjenester og hjelpe våre kunder på en best mulig måte. Jeg tror kommunikasjonsbransjen har godt av å bli røsket litt opp i, og om vi kan være med på dette, ser jeg det kun som en bonus. Så lenge jeg kan stå for etikken, moralen og vite at jeg og mitt selskap behandler nyutdannede og studenter på en god måte, er jeg ikke redd for å rope høyt at vi har en trainee i Valen-Utvik.
Faktisk; jeg er stolt av det - og dette er vår måte å være 'a different point of VU'.
Spent på å høre hva dere andre synes om dette!
