Snart 5 år har gått siden den spede start av firmaet vår, Valen-Utvik, og for noen år dette har vært!
Home & Cottage ble vår første kunde, ballen rullet raskt videre og vi har jobbet hardt for å henge på. Kunder har kommet til i et jevnt sig, og vi har faktisk fortsatt til gode å henvende oss offensivt ut til bedrifter; de tar kontakt med oss. Det er blant annet takket være som følger og anbefaler oss - tusen takk! Vi har vokst litt, men på en mer beskjeden måte enn jeg vet mange (ofte herrer i dress) mener at vi burde. Min ektemann Glenn ble innlemmet i bedriften for snart fire år siden, og vi har flere freelancere som jobber til tider mye for oss. Det helt nyeste nå, er at vi også har takket ja til en som ønsket å være praktikant hos oss. Hun ønsket å få mer praktisk erfaring til sin teoretiske lærdom fra Kultur- og Kommunikasjonsstudiet fra UiO, og vi tror hun passer fint inn hos oss. Vi har faktisk hatt flere opp i gjennom, som har henvendt seg til oss og ønsket seg jobb eller en praksisplass, og jeg skal innrømme at det faktisk kjennes ganske så uvirkelig. At jeg har vært med å skape en bedrift som har blitt så etablert og synlig, at andre kunne tenke seg å jobbe for oss, og med oss. Det gjør meg ydmyk, og er intent mindre enn fantastisk, synes jeg!
Jeg hadde først en selskapsform som var enkeltpersonsforetak, som etter ti måneder ble ektefelledelt enkeltpersonsforetak. Etterhvert følte vi et større behov for trygghet i det sosiale trygdesystemet og vi ønsket oss strammere rammer og mer forutsigbarhet rundt det som har å gjøre med skatter og avgifter, og vi satt derfor i gang prosessen med å bli et aksjeselskap. Det føltes på et vis litt mer voksent, og ikke minst; vi følte oss bedre rustet mot hva som enn måtte komme av fremtidige muligheter og utfordringer. Med en aksjekapital på 30.000 kr (minimum), og med nye roller for både Glenn og undertegnede, altså Administrerende Direktør og Styreformann – heter vi nå Valen-Utvik AS.
Av og til får jeg innspill fra andre, eller tenker selv, at vi burde vokse ytterligere. Kanskje ansette noen på fulltid, utvikle oss innen nye fagområder, tilby et større spekter tjenester. Men straks den tanken får tatt en skikkelig runde i topplokket mitt, lander den på den samme konklusjonen; nei, vi må ikke vokse mer. Kanskje en vakker dag, helt klart, men det er ikke sikkert at det noen gang vil skje. Det å vokse er ikke noe mål for meg i seg selv. En av hovedårsakene til at jeg startet et firma for snart fem år siden, i tillegg til at jeg hadde klokkertro på forretningsideen min og følte meg sikker på at mange bedrifter ville nyte godt av å utforske sosiale medier, var det faktum at vi har tre forholdsvis små barn. Jeg kunne valgt å bli ansatt i et enkelt firma og jobbe med sosiale medier for dem, eller kanskje heller blitt ansatt i et byrå og jobbe med sosiale medier for flere selskaper. Jeg valgte å starte for meg selv, og mye av grunnen til det, var at jeg hadde lyst til å skape en fleksibel hverdag for våre barn. Jeg hadde lyst til å gi dem ettermiddager som var lite preget av stress, og jeg ville ha muligheten til å følge dem opp i hverdagen på en måte som var viktig for meg, og som jeg mente var riktig for vår familie.
Når jeg har utfordringer i gründerhverdagen min, og akutt lurer på om løsningen ligger i å vokse, tar jeg meg et lite pusterom og tenker gjennom situasjonen. Konklusjonen blir da; vi trives godt som vi har det nå og vi trenger ikke vokse for løse våre utfordringer. Jeg husker jeg sa i selskapets første leveår, at jeg minst ville holde oss små og fleksible til alle våre barn hadde begynt på skolen. Til høsten er det fem år siden jeg startet opp, og til høsten begynner vår yngste på skolen. Disse fem årene har virkelig flydd, men jeg kjenner fortsatt at konklusjonen min blir den samme; løsningen, for oss, er ikke å ansette flere folk. Enn så lenge, i hvert fall.
Vi har heldigvis stort sett lite å klage over, og firmaet går så det suser, men det betyr ikke at gründerlivet alltid går på skinner. Livet som gründer svinger, litt på samme måte som livet generelt svinger, vil jeg anta – og av og til kjenner jeg at jeg befinner meg i et slags vakum. Jeg merker at jeg ikke trives helt, jeg tenker mye og jeg føler meg ikke så fornøyd med arbeidsdagene, selv om jeg ikke har noe konkret å klage eller sette fingeren på. Jeg ser da sjeldent utfordringen klart for meg, og i hvert fall ikke løsningen, men jeg merker meg at ting ikke er helt som det skal. Dette er nok ikke veldig unikt for oss, eller veldig revolusjonerende på noe vis, men jeg har gjort meg noen erfaringer for når en slik periode med gråværsdager kan komme;
For å begynne med det øverste punktet; ja, det er en luksusgode at vi har kunder som ringer til oss, og ja, det er en luksusgode at vi har mer å gjøre enn vi klarer å ta på oss. Men det er likevel en utfordring, det å ikke føle at jeg har nok tid og distanse til min egen hverdag, slik at jeg får overblikk nok til å gjøre riktige vurderinger. Seth Godin sier det enkelt og godt; «no is the fundation we can build our yes on«. Ja, jeg må bli flinkere til å takke nei, men for å ha muligheten til å gjøre de riktige vurderingene til hva som skal få et ja og hva som skal få et nei, må jeg rett og slett ha pusterom og oversikt. Det er en utfordring når man løper fra den ene oppgaven til den andre. En luksusutfordring, ja, men like fullt en utfordring som må håndteres.
En litt sår erfaring å ha gjort seg, er punkt nummer to; etter å ha vært veldig på høyden, fått mye skryt, oppmerksomhet eller andre ytre bekreftelser, er veien ganske kort til en liten «gråværsperiode» i forlengelsen av dette. Det er lett å tenke at man da har blitt oppmerksomhetssyk, og at disse ytre bekreftelsene, er noe man blir avhengig av. At vi ikke ser vår egen verdi uten dette. Det kan selvfølgelig ha en medvirkende årsak, men for meg handler det nok mer om å leve opp til forventningene. Det å mene noe i media, det å få henvendelser om foredrag eller andre oppdrag, det å bli nevnt, inkludert og premiert – det gir meg en bekreftelse på at firmaet mitt er verdt å regne med, at vi har en betydning. Men når da oppmerksomheten stilner i en periode i etterkant, tar jeg meg i å bekymre meg for om vi da ikke lenger er verdt å regne med, om vi har en betydning? Har vi tapt oss, har vi falt av? Har andre dratt forbi?
Det er rart med det; mine mest hektiske periode på jobb, sammenfaller veldig ofte med veldig hektiske perioder på andre områder i livet. Denne våren har det vært mye jeg har ønsket å gjøre med barna, med huset, hagen og med venner og familie. Det er veldig sjelden omverden rundt meg forlanger ting av meg, eller kritiserer mine prioriteringer, men jeg forlanger mye av meg selv. Jeg blir stadig flinkere på å la omverden tenke hva de vil, og heller ta ansvar for mitt eget liv og mine egne prioriteringer. Men, det å prioritere vekk, fokusere og være fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, for egen del – det må jeg bli flinkere til. Livet går i faser, og det å gjøre de riktige prioriteringene i de ulike fasene, tror jeg kan være lurt. For meg er det når det hoper seg opp, når jeg ikke lenger klarer å avgjøre hva som er viktigst for meg å prioritere, det er da det hele går i ball.
Et gründerliv kan være ganske ensomt. Det er jo noe av det positive også – det at jeg kan ta avgjørelser selv og ikke trenger forholde meg til en sjef eller et styre som skal mene noe om valgene jeg tar. Og ettersom jeg har min mann, Glenn, som medeier og ansatt i firmaet vårt, i tillegg til flere freelancere og nå også en praktikant, så er nok jeg langt fra den mest ensomme gründeren man kommer over. Men - på et nivå tror jeg gründerlivet kan være ensomt for alle, uansett hvor mange ansatte man har eller hvor mange samarbeidspartnere man jobber med. Det å ha hovedansvar for alle strategiske valg, om å klekke ut gode idéer, om drift og ansvar og administrasjon og videreutvikling og oppfølging, det kan rett og slett bli litt tungt i lengden. Derfor merker jeg at de gründervennene jeg har rundt meg, bransjekollegaene jeg ser opp til, forretningsfolkene jeg kjenner – de trenger jeg å sosialisere med ujevne mellomrom. Om det går for lang tid uten at mine tanker, mitt gruff, mitt ansvar og mine ideer luftes, blir det for mye for et stakkars hode, skuldrene blir høye og hodet grått.
Jeg er stolt av at Valen-Utvik går så bra som det går. Av at vi får kunder direkte til oss, basert på vår tilstedeværelse i sosiale medier eller fordi folk anbefaler oss. Og selv om ikke overskriften på artikkelen i Dagbladet var min idé, er jeg stolt av å ha skapt en arbeidsplass hvor det faktisk ikke er feil å si at vi er en millionbedrift. Men, beklager å si det folkens; det skulle bare mangle at vi er en en millionbedrift! Vi skal omsette nok til å ha to ansatte på full tid, samt freelancere i stadig økende grad, og om vi hadde omsatt for under en million, ville vi rett og slett ikke hatt livets rett – og vi hadde i hvert fall ikke kunnet sove godt om natten. Media liker sine spissede overskrifter, og akkurat denne kunne de faktisk spisset enda mer, uten at det ble feil. Vi omsetter nemlig for flere millioner! Faktisk over to og rett under tre. Men for å gi alle ikke-økonomer en liten kalddusj; det betyr ikke at vi har 2-3 millioner stående i banken, som vi ikke vet hva vi skal gjøre med. Dessverre. En gylden, og veldig lite presis regel, sier at man skal omsette for ca. 1 million kroner per ansatt man har – og det er for å gå sånn omtrent i null. Med to ansatte i vårt selskap, samt nevnte freelancere og andre kostnader, kan jeg rett og slett bekrefte denne regelen; vi har ikke mye kapital til overs i vårt selskap. Vi tar ut helt normale lønninger, og min lønning er faktisk noe lavere enn jeg hadde før jeg startet eget selskap. Resten går til skatt, mva og kostnader ved driften vår. Og denne balanseringen er noe som kan tære på mine små grå. Balansen av å selge nok til å kunne betale det vi skal, både privat og profesjonelt, men samtidig ha kapasitet nok til å leve som vi vil leve, og levere som vi vil levere, både privat og profesjonelt, uten å bli utbrent eller gå opp i limingen, dét er en evig utfordring.
Så, til det siste av punktene over; om det er en god stund siden sist gråværsperiode, er det akkurat som om slike dager tvinger seg frem. En fot i bakken, roligere dager, mye tankevirksomhet – kanskje en form for jording, eller lading om du vil? Jeg tror det er sunt, sånn egentlig, selv om det ikke oppleves så riktig og behagelig når man er midt i det. Jeg har rett og slett kommet til konklusjonen om at jeg er skrudd sammen på denne måten. Jeg liker tusen baller i luften, høyt tempo, mange aktiviteter og at det skjer mye – helt til jeg føler det har tippet over til å bli for mye. For mange baller i luften som jeg er usikker på om jeg får landet, på den måten jeg ønsker. For mange aktiviteter, for høyt tempo, for mye som skjer. Så da lander jeg, en slags kræsjlanding, og tvinges inn i en tenkeprosess for å sortere litt. Sunt, fornuftig – og godt, når det er overstått og jeg kommer ut på andre siden med hevet hode igjen.
Ja, hva er den magiske løsningen? For meg er det faktisk så enkelt som å la det gå sin gang. La grå dager komme, når jeg kjenner at de bygger seg opp. Gi de rom, men samtidig ikke grave seg lengre ned enn at man klarer å komme seg greit opp igjen. Gjøre sitt beste, tenke tankene som må tenkes, la dagene gå og bruke tiden det tar til man kommer frem til den forløsende faktoren. På ett eller annet tidspunkt kommer det nemlig noe som er den forløsende faktoren, og brått ser dagene mye lysere ut. Hva den forløsende faktoren kan være, varierer nok fra gang til gang, og er helt sikkert også forskjellig, ut fra hvor skoen trykket i utgangspunktet.
Det som var den utløsende faktoren for at skuldrene senket seg for meg denne gang, det som fikk munnvikene igjen peker oppover og tenkerynken i pannen til å bli litt roligere, var ganske enkelt; oversikt. Å ha mye å gjøre er jeg glad i, men når det blir så mye at jeg mister oversikt, mister følelsen av kontroll, mister evnen til å prioritere, da blir det langt fra gøy. En drøy uke har jeg derfor ombooket avtaler og brukt mest parten av tiden hjemme. Jobbet fra hjemmekontor, takket nei til sosiale aktiviteter og rett og slett prioritert ro. Jeg har jobbet meg gjennom mailboksen, tatt oppgave for oppgave, fått unna ting som har blitt utsatt lenger enn hva jeg liker – og etterhvert som hodet beveger seg over vannet, skjer det som alltid skjer; jeg får overblikk, jeg kan gjøre vurderinger, jeg blir kreativ og jeg klarer å etablere strukturen jeg trenger.
Løsningen ble dermed veldig praktisk denne gangen; å bruke en hel vegg på å strukturere kundene og henvendelsene vi får i VU. Hvor mange kunder har vi innen de ulike tjenestene vi selger, hvor mange møter har jeg takket ja til og hvor mange nye kunder har vi kapasitet til? Hvor mange kurs og foredrag kan jeg ha hver måned, og hvor mange ønsker jeg å ha? Hva slags type tjenester vil jeg at vi skal fokusere på i fremtiden, og hvordan skal jeg sørge for at vi får solgt disse tjenestene? Hva skal til for at vi får en hverdag som er så hektisk, fleksibel og givende som jeg ønsker? Alt presentert på en oversiktlig og visuell måte – virkelig midt i blinken for oss akkurat nå!
